Rentetilbudet på både flytende og fast rente er avhengig av rentemarkedet. Banken legger på sin margin før de låner ut pengene videre. Dette gjelder enten det er flytende rente eller fast rente.

Banken lever altså av marginen, ikke selve rentenivået. For å finansiere utlånsvirksomheten låner banken inn penger på mange måter.

Innskudd fra privatpersoner og bedrifter er en viktig del av fundingen til. På det meste av disse pengene kan renten justeres på kort sikt. Normalt vil det komme en rentejustering etter at Norges Bank har endret styringsrenten.

Bankene kan også finansiere utlånsvirksomheten med å utstede obligasjoner med fast rente. Nå finnes det er rekke teknikker for bankene å hente inn penger med fast rente.

Den som låner bankene pengene, må altså binde sine renteinntekter for den samme perioden fastrente-lånetakeren binder sine renteutgifter. Obligasjonskjøperen vil ha betalt for risikoen han tar når han binder renteinntektene sine.

Forhold av betydning for en obligasjonskjøper

Det er tre forhold som har betydning for en kjøper av obligasjoner:

  1. Svingningsrisiko. Forventet utvikling i inflasjonen og de korte rentene, som igjen påvirker de lange rentene, har stor betydning for en som plasserer pengene sine i obligasjoner. Siden han binder inn en rente, må denne være høy nok slik at ikke den flytende renten i mellomtiden stiger så mye at dette hadde blitt en bedre forretning for ham.
  2. Kjøperen påtar seg en kredittrisiko når han investerer i private obligasjoner: Hvis banken som har utstedt obligasjonen får betalingsproblemer, vil obligasjonen synke i verdi.
  3. Kjøperen krever en likviditetspremie når han setter pengene sine i en obligasjon. Han får jo ikke tilbake pengene sine før obligasjonen forfaller, for eksempel om ti år. (Kjøperen kan riktignok selge obligasjonen når som helst, men da er han utsatt for svingninger i verdien på obligasjonen. For å være sikker på å få utbetalt de avtalte rentene pluss innskuddet, må han sitte med obligasjonen i hele løpetiden.) Disse tre momentene gjør at obligasjonskjøperen krever en risikopremie, og denne er høyere jo lenger bindingstiden er. Risikopremien er det du som ønsker fastrentelån som må betale.

For å si det forenklet må fastrentelån være dyrere enn lån med flytende rente fordi innskuddet til banken blir dyrere.

Jo lengre bindingstiden er, jo høyere blir merprisen på fastrente. Prisen øker fordi risikoen blir større. Både svingningsrisikoen, kredittrisikoen og kravet til likviditetspremie øker med bindingstidens lengde.

Historikken viser da også at papirer med binding har hatt en høyere rente enn med kortere binding.

 

Les mer om fast og flytende rente:

Fast og flytende rente

Skal du velge fast eller flytende rente?

Innløsing av fastrentelån før tiden